Bidragsytere: Taran Hellebust, Hilde Olerud, Bente Konst og Hilde Skeie

I 1976 samlet fagpersoner seg på Radiumhospitalet for å etablere Norsk forening for medisinsk strålingsfysikk. Femti år senere har Norsk forening for medisinsk fysikk (NFMF) rundt 230 medlemmer og er en faglig møteplass for et felt som har fått stadig større betydning for moderne diagnostikk og behandling. Dette er historien om teknologi, mennesker og samarbeid.

Fra pionerer til et eget fagmiljø

Medisinsk fysikk har røtter langt tilbake i norsk medisinsk historie. Allerede i 1896 ble røntgenbilder demonstrert i Norsk medisinsk selskap, og i 1899 ble den første strålebehandlingen utført ved Rikshospitalet.  Den første medisinske fysikeren, Dr. Phil. Nelius H. Moxnes, ble tilknyttet Radiumhospitalet allerede i 1929 og bare 20 år senere ble Olav Netteland heltidsansatt og Seksjon for medisinsk fysikk etablert ved Radiumhospitalet. Fagmiljøet har siden da utvidet med egne seksjoner for stråleterapi, røntgendiagnostikk, MR og nuklærmedisin på samtlige sykehus i Norge.

16. mars 1976: Foreningen blir stiftet

Et idémøte ved Ullevål sykehus 5. desember 1974 la grunnlaget for en nasjonal forening. Den 16. mars 1976 møttes personer på Radiumhospitalet og stiftet Norsk forening for medisinsk strålingsfysikk (NFMS). Interimstyret bestod av Ragnar Jahren, Arne Bull, Arne Dahler, Jon Flatby, Per Omsveen og Eivind Stedje.

Et tidlig arbeidsområde var kvalitetssikring av dosimetri, og standardisering av dokumentasjonen ved strålebehandling. Allerede fra starten arbeidet foreningen med spørsmål knyttet til stråleterapi, røntgendiagnostikk, nukleærmedisin, strålevern og utdanning. Det første ordinære årsmøtet fant sted 13. desember 1976 ved Statens institutt for strålehygiene (SIS, nå Direktoratet for strålevern og sikkerhet, DSA). Samme år hadde myndigheten flyttet fra Radiumhospitalet til nytt bygg på Østerås, som også inneholdt det nye sekundærstandard dosimetrilaboratoriet (SSDL) i Norge. På den tiden var det kun medisinske fysikere tilknyttet sykehusene med strålebehandling (Radiumhospitalet, Bergen, Trondheim…), samt noen få “helsefysikere” på sykehus med nukleærmedisin (Rikshospitalet, Ullevål, Stavanger, Bergen…). Ellers var det fysikere fra myndigheten (SIS) som reiste rundt på landets sykehus og gjorde oppmålinger innen lavenergi stråleterapi, kvalitetskontroll på røntgenapparatene, og kontroll av skjerming.

En møteplass for kunnskap og samarbeid – et skifte i 1993

Helt fra stiftelsen ble det arrangert halvårlige fagmøter i NFMS, og i 1981 ble Strålefysikkdagene etablert; en årlig møtearena på SIS. Møtene ga fysikere fra sykehus, utdanningsmiljøer og myndigheter en arena for å dele erfaringer og diskutere faglige utfordringer.

Samtidig endret utviklingen i teknologien helsetjenesten betydelig. CT kom til Norge i 1975, MR ble tatt i bruk ved flere sykehus i 1980-årene, og medisinske fysikere fikk oppgaver knyttet til stadig mer avansert bildebehandling, dosimetri og kvalitetskontroll. På årsmøtet 20. november 1992 endret derfor foreningens navn til Norsk forening for medisinsk fysikk (NFMF). Navneendringen gjenspeilte at fagfeltet omfatter mer enn bruk av ioniserende stråling i medisinsk. MR, ultralyd og andre fysikkbaserte teknologier fikk økende betydning, samtidig som utdanning og forskning utviklet seg. Man endret samtidig navn på den årlige møtearenaen til MedFys, som for første gang ble arranger utenfor myndighetene på Teknisk museum I 1993. Siden har MedFys vært arrangert årlig knyttet til medisinsk fysikk miljøer i hele landet.

Paneldebatt om sertifisering av medisinske fysikere på første MedFys i 1993 arrangert på Teknisk museum. Terje Stand (UiO), Arne Retterdal (Stavanger), Dag Rune Olsen (NFMF), Tore Lindmo(NTH), Ole Harbitz (Strålevernet), Erik Fønstelien (MTF)

Utbygging, kvalitet og nye diagnostikk- og behandlingsmuligheter

I 1990-årene ble etterutdanning og doktorgradskurs utviklet i nordisk samarbeid, spesielt vil vi nevne samarbeidet mellom NTNU og Universitetet i Lindkjøping som tilbød kurs på doktorgradsnivå innen dosimetri, vekselvirkning mellom stråling og materie (ioniserende og ikke-ioniserende) og Monte Carlo simulering. Kursene ble undervest i ukes-bolker i Trondheim, og samlet fysikere fra hele Norden til etterlengtet faglig påfyll . Utdanningsspørsmål, faglig godkjenning og samarbeid med andre profesjoner har siden vært gjennomgående temaer i foreningens arbeid.

Som en oppfølging av Norsk Kreftplan (NoU 1997:20) ble ble norsk stråleterapi betydelig bygget ut etter årtusenskiftet, fra 20 til 36 Linac med nye sentra I Gjøvik, Ålesund og Bodø. Statens strålevern (nå DSA) fikk I oppdrag å kvalitetssikre dette arbeidet, med etablering av KVIST (KValitetssikring I STråleterapi), en flerfaglig gruppe som koordinerer arbeidsgrupper for etablering av nasjonale faglige anbefalinger. KVIST har også arranger kliniske revisjoner og årlige stråleterapimøter, og høstet internasjonal oppmerksomhet for flerfaglige arbeid.

Samtidig, etter årtusenskiftet, ble norske røntgenavdelingene fulldigitaliserte. Gamle film/foliebaserte systemer ble erstattet av digitale detektorer, bildene ble lagret I bildearkiveringssystemer (PACS), og alt åpnet for digital bildebearbeiding. På CT kom sleperingsteknologi og flere kanaler, som åpnet muligheten for raskere opptak og 3D rekonstruksjon av kroppens indre.

Etter mange års iherdig arbeid fra Arne Skretting, vår nestor innen nukleærmedisin, ble PET senteret ved Rikshospitalet åpnet i 2005. Han var en ypperlig formidler og veileder i medisinsk bildediagnostikk for nye generasjoner. Han jobbet i flere år med algoritmer for fusjonering av bilder mellom ulike modaliteter, men nå kom rask hybride PET/CT kommersielt tilgjengelig og revolusjonerte kreftutredningen i Norge.

Arne Skretting får tildelt Kongens fortjenestemedalje av divisjonsdirektør på radiologisk avdeling i OUS, Eli Marie Sager. 

I årene som fulgte, fikk medisinske fysikere en stadig tydeligere rolle i kliniske team. Fagmiljøene arbeidet med avansert doseplanlegging, bildekvalitet, doseovervåking og trygg bruk av ny teknologi. NFMF har også engasjert seg i kompetanseutvikling og sertifiseringsordninger innen blant annet stråleterapi, strålevern, nukleærmedisin og bildediagnostikk.

Fra analoge bilder til presisjonsmedisin – fire fagfelt i endring

På 1960- og 1970-tallet skapte nye behandlingsapparater, røntgenmetoder og nukleærmedisinske teknikker økende behov for dosimetri, strålevern og kvalitetssikring. Med flere fagmiljøer rundt om i landet ble det også viktigere å samarbeide om kompetanse og standarder. Da foreningen ble stiftet i 1976, var røntgenfilm vanlig, CT nylig introdusert, MR ennå ikke etablert i Norge og nukleærmedisin i sterk utvikling. Gjennom fem tiår har digitalisering, avanserte beregningsmetoder og mer presis behandling forandret både teknologien og arbeidsoppgavene til medisinske fysikere.

MR – fra ny teknologi til avansert bildebehandling

Bedre magnet- og gradientteknologi, nye spoler og mer avanserte sekvenser har gradvis gitt raskere opptak og bedre bilder. Diffusjonsvektet MR, funksjonell MR og perfusjonsmetoder har utvidet bruksområdene fra anatomisk avbildning til informasjon om vevets funksjon og egenskaper. MR brukes også ved planlegging og, ved enkelte sentre, veiledning av stråleterapi.

For medisinske fysikere har arbeidet utviklet seg fra teknisk kontroll og bildekvalitetsmålinger til også å omfatte sekvensoptimalisering, MR-sikkerhet, kvantitative metoder, rekonstruksjon og evaluering av KI-baserte løsninger.

Røntgen og CT – fra mørkerom til digital diagnostikk

Rundt 1970 var diagnostikken basert på røntgen, film og forsterkerfolier. All informasjon ble projisert ned i todimensjonale plan. Med CT fikk man rekonstruert tredimensjonal informasjon fra pasientens indre, noes om fremsto som en revolusjon. Spiral-CT, multidetektor-CT, bedre rekonstruksjonsalgoritmer, og postprosesseringsmuligheter ga etter 2000 stadig raskere og mer detaljerte undersøkelser, og revolusjonerte hjerte- og barneradiologien. Digitale detektorer og elektroniske bildearkiver endret arbeidsflyten på radiologisk avdeling. Samtidig gjorde digital bildebehandling det nødvendig å følge ekstra nøye med på eksponeringsnivåer: Et tilsynelatende godt bilde betyr ikke nødvendigvis at stråledosen er optimal tilpasset den kliniske problemstillingen.

Moderne røntgenutstyr benytter automatisk eksponeringskontroll og avansert rekonstruksjon, i økende grad også KI-baserte metoder. Medisinske fysikere bidrar til å balansere diagnostisk bildekvalitet og pasientdose, kvalitetssikre apparater, overvåke doser og optimalisere undersøkelsesprotokoller. Det tverrfaglige samarbeidet mellom radiolog, radiograf og medisinsk fysiker er stadig viktigere under optimalisering av protokollene, tilpasset ulike kliniske pasientgrupper og kliniske spørsmålstillinger.

Stråleterapi – fra todimensjonale felt til persontilpasset behandling

CT-basert tredimensjonal planlegging og flerbladskollimatorer gjorde det mulig å forme strålefeltene mer presist. Senere kom intensitetsmodulert stråleterapi (IMRT), volumetrisk bueterapi (VMAT), stereotaktiske teknikker og bildeveiledet stråleterapi (IGRT). Ved adaptiv stråleterapi kan planen tilpasses anatomiske endringer under behandlingsforløpet.

Rundt år 2000 ble norsk stråleterapikapasitet betydelig bygget ut. I nyere tid har MR-veiledet behandling og protonterapi gitt ytterligere muligheter for utvalgte pasientgrupper. I 2025 ble de første protonsentrene etablert i Norge, i Oslo og Bergen. Dette gir en stor forbedring i behandlingstilbudet til barn, som ikke lenger må reise til utlandet med sin familie for å få behandling. I tillegg til økt behandlingstilbud kjøres det flere nasjonale randomiserte studier som gir økt nasjonalt samarbeid innenfor stråleterapi.

Fysikernes arbeid omfatter nå også avanserte algoritmer, bildeveiledning, pasientspesifikk kvalitetssikring og automatisering.

Nukleærmedisin – fra gammakamera til teranostikk

Matematisk modellering, databehandling og rekonstruksjonsmetoder fikk økende betydning. Norsk produksjon av ¹⁸F-FDG startet i 1999, og den første PET/CT-skanneren ble installert i 2005. PET/CT kombinerer informasjon om biologisk aktivitet med anatomiske bilder. Og i nyere tid (2013) ble PET/MR installert ved St. Olavs hospital.

Behandling med radioaktive legemidler har også utviklet seg fra etablerte metoder som radioaktivt jod til mer målrettede radionuklidbehandlinger. Teranostikk kobler diagnostikk og behandling ved hjelp av beslektede målrettede sporstoffer og legemidler. Dette øker behovet for kvantitative bilder, individuell dosimetri og vurdering av dose til svulst og normalvev – sentrale oppgaver for medisinske fysikere.

Internasjonale og helsepolitiske føringer som fikk betydning for fagfeltet

Vi har sett hvordan den teknologiske utviklingen innen radiologi har påvirket fremveksten av fagfeltet medisinsk fysikk gjennom 50 år. Samtidig har internasjonale aktører, nasjonale politiske føringer og regelverk på området påvirket måten vi organiserer tjenestene på. Kunnskap om bruk og effekter av stråling samles av organisasjonene I FN systemet; UNSCEAR, IAEA og WHO, som utsteder oversikter og anbefalinger om bl.a. medisinske anvendelser av stråling. De internasjonale organisasjonene ICRU definerer fysiske og dosiemtriske størrelser, metoder for måling av strålig og bildekvalitet, mens ICRP gir basis anbefalinger for strålevern. Økt kunnskapsgrunnlag har gitt behov for nye metoder og anbefalinger,  og har vi sett forløpende revisjoner fra internasjonale aktører gjennom 50 år, som I sin tur er implementers EU direktiver, og nasjonalt lovverk.

Ved etableringen av NFMS førte strålevernsmyndigheten (SIS) tilsyn etter Lov om bruk av røntgenstråler og radium m.v. av 18. juni 1938 med forskrifter, basert på ICRU og ICRP basis anbefalinger av 1977. SIS og Statens atomtilsyn ble sammenslått og reorganisert til Statens strålevern (1993), forvaltningen av medisinsk strålebruk var da basert på ICRP basis anbefalinger av 1990. Den gamle røntgenloven ble erstattet av Lov om strålevern og bruk av stråling i 2000, sterkt modernisert med implementering av beredskap og miljøaspektene. Denne loven med forskrifter representerte også en stor endring i måten å forvalte medisinsk strålebruk i Norge. Fundert på Internkontrollforskriften (1997) og med Helseforetaksreformen (2002), bidro nytt regelverk til fremveksten av medisinsk fysikk som profesjon, enten fast tilknyttet de kliniske miljøene i avdelingen (stråleterapi, nukleærmedisin), eller organisert i sentra med ansvar for Helseforetak og underliggende sykehus (bildediagnostikk). Krav til strålevernkoordinator i alle Helseforetak, fasiliterte samarbeidet mellom myndigheten og virksomhetene for planlegging av tilsyn og målinger.

Statens strålevern omorganiserer og skifter navn til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) i 2019, og bygger opp juridisk kompetanse i myndigheten. Det er nå fungerende strålevernsorganisasjon og kompetanse i medisinsk fysikk tilgjengelig i alle HF, om en i litt ulike grad.

NFMF 50 år

I 1980 hadde foreningen 38 medlemmer, i 2014 var tallet 160, og i jubileumsåret 2026 har NFMF rundt 230 medlemmer. Veksten forteller om et fagområde som har fått større bredde, flere arbeidssteder og en stadig viktigere plass i helsetjenesten.

Bak tallene står generasjoner av fagpersoner som har bygget faglige nettverk, delt erfaringer, arbeidet med utdanning og utviklet kvalitetsstandarder. Gjennom MedFys og andre samarbeidsarenaer har NFMF bidratt til å knytte fagmiljøene sammen.

De neste 50 årene

Med kunstig intelligens, mer automatisert bildeanalyse, persontilpasset behandling og nye former for nukleærmedisin og stråleterapi vil medisinsk fysikk fortsette å utvikle seg. Uansett teknologi vil behovet for kompetanse, kvalitetssikring og pasientsikkerhet bestå.

Etter 50 år er NFMFs oppgave fortsatt å samle fagmiljøet og bidra til at fysikk og teknologi kommer pasientene til gode.

Tidslinje | NFMF 1976–2026

Ledere av NFMF

Kildegrunnlag:

• Vidar Jetne (2015) Historisk attersyn: Medisinsk bruk av stråling / Medisinsk fysikk»
• Vidar Jetne (2015) Norsk forening for medisinsk fysikk 1976–2014